F ATTIGDOMSBEKJEMPER !

– Jeg kan ikke drømme for meg selv. Hun blir blank i øynene, puster overfladisk og ser ut over juvet og dalen.

Amrita (14) sitter på benken utenfor det rustbrune jordhuset, hjemmet hennes, som har nesten ingenting. Foran er juvet, over en nabo og så den snirklete veien. Det de skal leve av er en liten flis av den jorda vi alle deler.

Det går noen sekunder, øynene er blanke, men hun tar sats:

Så mitt aller største ønske er å stå på egne ben, være trygg og passe på mine søsken. Og på mamma.

Livsmestring

For et halvt år siden ble moren ble overtalt til å la Amrita bli med i en livsmestringsgruppe for tenåringer, Samwad. Det er stedet der Amrita får litt fred og kan lære å ta omsorg for seg selv. For allerede nå kan hun bli giftet bort, men jentene i Samwad står sammen og vil bidra til at hun unngår det.

Vil du bli en Fattigdomsbekjemper og støtte til Amrita og andre jenter som virkelig trenger det?

Vi har alt for lite

 – Det er sant det hun sier, sier moren Mansara (34).

– Min mann er møbelsnekker. Men fordi han er alkoholiker bruker han opp pengene på å drikke. Derfor hadde vi alt for lite og vi hadde det veldig vondt. Det er ubeskrivelig vondt å ikke ha nok til barna du elsker.

Jeg hørte om en gruppe kvinner som gikk sammen for å spare og gi hverandre hjelp og lån når det trengtes. Hun som arbeider med dette, så at vi hadde det vondt og spurte om jeg ville være med. Det er ikke lenge siden og det kommer til å bli helt avgjørende for oss.

Jeg har jo ikke akkurat mye å spare, så jeg har fått støtte til en liten tomatproduksjon, der oppe. Hun peker på den lille jordlappen rett overfor oss. Med et rammeverk som kan ta imot tomatplantene.

– Det gikk ikke så bra i år, men jeg håper at det vil gi oss litt inntekter etter hvert. For tre måneder siden skadet jeg foten min og kunne ikke gå ordentlig.

Da foreslo Amrita at hun kunne slutte på skolen for å hjelpe meg. Men det ville ikke jeg. Jeg vil at hun skal få gå på skole så hun en dag kan bli selvstendig og få en bedre jobb enn meg.

Det er så lite for oss, men betyr en så ubegripelig stor forskjell for dem det gjelder.

Slik arbeider Fattigdomsbekjemper! med dem som virkelig trenger det. Vi arbeider helhetlig:  
Barna får hjelp til skolemeteriell, får barneklubb og etter hvert et tilbud om å bli med i en Smavadgruppe som er som en skolering i rettigheter, demokrati, relasjoner og mentalt styrke. Mens mor får bli med i spare- og lånegrupper. Hun har fått støtte til en tomatseng som etter hvert kan gi litt inntekter.

Vil du bli en Fattigdomsbekjemper og støtte til Amrita og andre jenter som virkelig trenger det?

Hva koster det? Det er ikke lett å si eksakt hvor mye den livsnødvendige støtten koster. Men her er et overslag. Vi kan tenke slik: 

En tenåring som Amrita får mulighet til å bli en fattigdomsbekjemper gjennom:
Samvad: 1800 kr

Skolemateriell til en som ikke har råd: 620 kr

En ny deltaker i spare og lånegrupper: 800 kr

En startpakke til tomatproduksjon 2500 kr

Det er så lite for oss, men betyr en så ubegripelig stor forskjell for dem det gjelder. 

Den største endringen nok. Nok mat og trygghet til å tenke. 
Til at barna kan løpe rundt, le og takle en forkjølelse 
Først da kan det bli plass til motet, til indignasjonen, til å finne sammen og skape et liv. Til å bli Fattigdomsbekjemper!

Amrita (14) forteller: 
– Det startet med at en av ungdommene som koordinerer Samwad kom hjem til oss.  Hun snakket med mamma og sa at jeg kunne bli med i en Samvadgruppe. Mamma var skeptisk først, men så ble hun positiv.

Nå har jeg vært med i Samwad i 6 mnd. Jeg syns det er fint!  Jeg har fått mye mer forståelse for foreldrene mine og er mer kjæring mot søsknene. Jeg har to søstre og en bror. Jeg er eldst så jeg ahr mye ansvar:

Før jeg går på skolen står hun opp og feier gårdsplassen, tar fjøset, henter vann og lager mat. Så gir hun småsøsknene mat og vasker opp før hun går til skolen. Mamma tar med seg geitene og går ut på markene om dagen.

Når jeg kommer hjem fra skolen tar jeg geitene inn i fjøset og lager ofte middag. Etter det kan jeg gjøre lekser mens mamma overtar.

Amrita liker best skrive- og lesefagene på skolen. Hun har et dikt som er en liten sang som handler om alle de små bekkene som renner fra Himalaya. Nedover i dalen møtes de og blir til større bekker og lager en fin lyd i landsbyen til de når sammen i en bred elv.

– Jeg kan tenke meg å bli lærer, men det jeg håper på er å få gå to ekstra år på skole så jeg får 12 år.

Mansara (34) forteller:

Jeg liker godt å være med i spare og lånegruppa. Vi er 17 kvinner og vi støtter hverandre. Jeg har lært om helse og skole og hvordan det kan hjelpe barna. Før hadde vi ikke kontakt med andre og ikke tilgang til det sosiale i bygda. Nå har jeg litt sparepenger og kan ta opp lån om det trengs. Det er så lettende. Nå har vi våre egne penger.

Jeg hadde ikke noen mulighet til inntekt og vi hadde ikke nok. Om vi måtte kjøpe noe av det vi trengte på markedet hadde vi ofte ikke penger siden mannen min er alkoholiker og bruker pengene på det. Nå har jeg tomatproduksjonen, men siden jeg skadet med for tre måneder siden, ble det dårlig avling i år. Men det vil ta seg opp.

I spare – og lånegruppen har jeg lært at også vi kvinner må ha vår egen selvstendighet. Og at vi må stå sammen. Det er ekstra viktig for meg som har en mann som bruker pengene på alkohol. Nå er jeg litt mer håpefull.